Lille grønne

Jeg er lei av blogg.no. Reklamen er irriterende og uønsket, jeg er misfornøyd med en del av løsningene, og jeg føler at jeg ikke har noen frihet her inne. I tillegg har jeg hjemmesiden som må oppdateres, men som jeg stadig vekk glemmer. Løsningen er egentlig ganske enkel ...

Kombiner hjemmesiden og bloggen!

Så simpelt er det. Jeg slipper reklamen, jeg kan bygge opp mitt eget design helt fra bunnen av og få det akkurat slik jeg ønsker, og jeg trenger ikke å tenke på reglene og retninglinjene til blogg.no. Med eget domennavn, eget webhotell, blir bloggen min!

Det er kanskje dumt å bytte plattform nå som jeg endelig har bygget meg opp en del lesere igjen, men jeg klarer likevel ikke å gi slipp på tanken. Det er fristende, virkelig fristende.

Ville du fulgt meg videre om jeg byttet plattform?
Har du noen erfaring med å ha blogg med eget domenenavn?

I det siste har jeg fått veldig mange kommentarer, og de har vært utelukkende positive. Jeg blir rørt når jeg leser deres tanker om det jeg skriver, skaper, og om meg som person. Jeg tenker ikke bare på kommentarer om at folk synes jeg er pen, eller at jeg er flink med bloggdesign. Men på kommentarer som virkelig går i dybden, som får meg til å føle meg bedre med hvem jeg er.

Jeg setter stor pris på leserne mine, på tilbakemeldingene jeg får av dere. Dere leser innleggene mine slik de er ment, uten å legge mer bak det. Dere forstår meg. Jeg vil derfor takke dere for koselige kommentarer og hyggelige ord. De er høyt verdsatt!

Skryt gjør noe med et menneske, og vi burde alle bli flinkere til å fokusere på det positive hos andre. Jeg prøver å gi gode tilbakemeldinger, ros når folk fortjener det, men føler fortsatt at jeg kunne blitt flinkere. Så det er noe jeg må arbeide med, slik som med mye annet her i livet. Vi lærer så lenge vi lever.

"Hvis du vil gjøre verden til et bedre sted,
se på deg selv og gjør noe med det." Michael Jackson.

Ønsker dere alle en fin dag videre! :)

Leiligheten er et kaos, og noen ganger lurer jeg på om jeg overhode eier ordenssans. Jeg kan ikke påstå at jeg skaper harmoni i omgivelsene mine, eller i meg selv. Orden i hjemmet gir en følelse av fred og frihet, og den følelsen mangler jeg. Jeg kan ikke huske sist jeg hadde det ordentlig ryddig rundt meg, og nå begynner jeg å bli sliten av det.

Forrige uke fikk jeg endelig skrubbet badet. Både vegger, tak, gulv og innredning fikk gjennomgå. Det luktet grønnsåpe og salmiakk på lang vei, og det var skikkelig godt. Deretter skulle jeg fortsette med resten av leiligheten, men det ene tok det andre og før jeg visste ordet av det, hadde jeg satt igang på nok et prosjekt. Denne gangen var det resten av baderomsinnredning som ble angripet med malekosten, og deler av den er fortsatt strødd om i leiligheten. Mer rot!

Jeg drømmer stadig om en strøken leilighet, hvor alt har sin faste plass og tankene kan strømme fritt, uten forstyrrelser fra rot som venter på å bli ryddet. Jeg vet at det eneste som kreves, er at jeg målbevisst kaster meg over arbeidet, planlegger oppgavene skritt for skritt, i stedet for å gå i sirkler. Men likevel ...

Planen for dagen er å få ryddet og vasket entréen, da det tross alt er den folk ønskes velkommen av. Så får vi se om jeg klarer å la det være med det, eller om jeg går igang med å male møblene der ute også. I så fall tar det vel lang tid før jeg finner en rolig kjerne av orden i sjelen. Håpløst!

(Inspirasjon: Virtues refleksjonskort - 100 dyder.)

Er du flink til å holde orden i hjemmet ditt?

I natt fikk jeg ikke sove. Jeg bare lå der med en ubehagelig følelse i kroppen, som om alt i meg protesterte mot å la det slitne hodet mitt få hvile. Tankene fikk leke fritt, og det var ordet løsrivelse som fanget dem. Jeg trodde at jeg hadde klart å legge de vonde opplevelsene bak meg, men etter i går, forsto jeg at det ikke er så lett å løsrive seg. Alt hadde glidd på avstand og det plaget meg ikke lenger, men så plutselig kastet det seg over meg som om det aldri hadde forsvunnet. Det holdt meg våken i et par timer, og når søvnen endelig innhentet meg, plaget marerittene meg resten av natten.

For det er ikke lett å løsrive seg, eller glemme. Jeg er fullstendig bevisst på følelsene mine, og jeg har ingen problemer med å se objektivt på ting. Men å gi slipp og akseptere det jeg ikke kan forandre, er vanskelig. Når man møter motstand, er det ikke bare å ta et dypt åndedrett og fylle kroppen med fred og tålmodighet - ikke så lenge man er personlig engasjert. Jeg kan lytte og forstå andres synspunkt, men om jeg ikke forsvarer meg og ytrer min mening, mister jeg meg selv. Jeg føler selv at jeg klarer å erkjenne mine feil, innrømme at jeg ikke er perfekt. Jeg har fått høre at jeg har stor selvinnsikt, at jeg lærer av mine egne feil, prøver å rette opp i dem og ber om unnskyldning når det er på sin plass. Men når det ikke hjelper, og man ikke klarer å møtes på halvveien, hva skal man gjøre? Man kan starte med nytt mot og gå videre med livet, men så lenge man ikke klarer å tilgi, er det umulig å løsrive seg helt. Og om man likevel klarer å tilgi, kan man aldri glemme. Ord som er blitt sagt kan aldri tas tilbake. Ord kan gi dype sår, og selv etter at de har grodd, vil du alltid ha arrene som påminnelse på smerten du har vært igjennom. Derfor bør vi alle velge våre ord med varsomhet, behandle våre medmennesker med respekt, og gjøre vårt beste for ikke å såre eller støte noen. Og om du likevel klarer å gjøre andre mennesker vondt, selv uten hensikt - si unnskyld.

"Forståelse er ofte et forspill til tilgivelse, men allikevel er det ikke riktig at "å forstå er å tilgi". Vi tilgir ofte det vi ikke forstår, fordi vi ikke vet hva annet vi kan gjøre, og forstår det vi ikke kan tilgi."
Mary McCarthy.

(Inspirasjon: Virtues refleksjonskort - 100 dyder.)

Det er mange som misliker høsten og klager over det triste været den ofte drar med seg. På mange måter forstår jeg det, men samtidig elsker jeg denne deilige årstiden. Det har alltid vært noe spesielt ved høsten som tiltrekker meg, en behagelig stemning jeg ikke får noen annen tid på året.

På høsten skal det regne. Regne masse. Det kalde, ufyselige været må til for å skape det rette humøret i meg. Jeg får en sterk trang til å bygge rede, og hjemmet mitt er viktigere enn noen gang. Fyre i peisen, tenne levende lys, pakke seg inn i ett mykt pledd og krølle seg sammen i sofakroken med en kopp rykende varm kakao - det finnes lite som er bedre enn det!

(Høsten 2010)

"Jeg tror at naturen har sitt deiligste liv, når den blekner. Intet dør så vakkert som blader. I de varmeste, vakreste farger jorden eier, kler de seg." Sigbjørn Obstfelder

Høsten er også en ypperlig tid for å gå tur i skog og mark. Luften virker friskere enn ellers, og det er som om det blir lettere å puste. Det gjør ingenting om det regner litt - det er bare deilig. De varme, nydelige fargene som naturen kler seg i, er et behagelig syn for øyet, og det er lett å finne roen og balansen om man tilbringer litt tid utendørs.

Høsten er fantastisk, eller hva?

Evnen til å sette seg inn i andres situasjon og forstå hva de gjennomgår, er en egenskap alle mennesker burde ha. Dette kalles empati og er en viktig grunnstein i menneskets sinn. Det er empati som hindrer oss i å såre andre, som beskytter mot fordommer, klandring og dømming. Den får oss til å tenke over hvordan våre ord og handlinger påvirker andre, får oss til å respektere at andre har ulike meninger, og får oss til å behandle våre medmennesker med rettferdighet.

Empati må ikke forveksles med sympati og medfølelse. Den går dypere enn å forstå andres følelser. Man har evnen til å sette seg inn i andres motiver for oppførsel og handling, samt forstå deres verdier og holdninger. Det er empati som stanser oss i å kritisere, og som får oss til å bry oss om andre menneskers rettigheter. Den inspirerer oss til å være gavmilde og uselviske, den knytter oss mennesker sammen.

Det motsatte av empati er egosentrisme, som er en manglende evne til å se en sak fra en annen synsvinkel enn sin egen. Dessverre er det altfor mange som har problemer med dette, og som ikke klarer å akseptere at andre er annerledes. Det er egosentrisme som splitter oss.

"Forakt lurer der forståelse mangler." Erik Lerdahl.

(Kilder: Virtues refleksjonskort - 100 dyder, Wikipedia om empati.)